LIVET PÅ GÅRDEN, ORD OG UTTRYKK

Strid, larm, ordskvalder, skjenderi, [1] basketak, gnisning, håndgemeng, rivning, munnhuggeri, slåsskamp, blodsutgytelser, duell, oppgjør, sammenstøt, slagsmål og vold [2]…. Kraftfulle ord som alle er synonymer for klammer eller klammeri, - en dugnad der kvinner lager - TRÅD!

Sør- og Inn-Trøndelag er egnet for dyrking av plantefiber, ettersom regn og vind gjør at plantene får sterke fibre og rake rygger. Prosessering av lin, hamp og brennesle har mye felles, riktignok med mindre variasjoner. Fremgangsmåte, redskap og kulturell kontekst hang sammen med lokale tradisjoner og tilgang til ressurser. Noen av prosesseringsmetodene kommer jeg til å skrive om under de forskjellige sesongene for arbeidet.

Felles for alt sammen, er at arbeidsoppgaver og prosesser har påvirket både kulturen, ord, uttrykk og stedsnavn. Podcasten Bak maten med Caroline har et morsomt innslag om hamp med Øyvind Ørbeck Sørheim som viser til stedsnavn og uttrykk relatert bearbeding av hampeplanten. Brenneslen har til og med preget ord og språk internasjonalt, noe jeg kommer tilbake til i et senere innlegg.

For å få best mulig fiber fra hamp og lin skulle en gravid kvinne gå rundt åkeren. Nå vet jeg ikke om det var noen krav til mage størrelse, men uansett skulle hun løfte føttene høyt når hun gikk for å indikere høye fiberplanter. Om dette gjelder brennesle, vites ikke... Selv om han høstet brennesle, var det vel heller unntakene at man dyrket planten.

En rekke av arbeidsoppgavene rundt plante fiber var mannfolkarbeid. I august – september slo mennene brenneslen med ljå eller sigd og samlet dem i bunter, kjerver, så store som håndleddene deres. Hvert kjerv ble holdt sammen av flere friske breneslestenger, bennild, som ble knytt rundt for at ikke stilkene skulle bøyes eller krølles. Deretter ble kjervene hengt til tørk før vinterlagring inne på låven. Det var om å gjøre å få kjervene så tørre som mulig, og lang tørketid ga bedre resultat. Arbeidet skulle jo også henge sammen med årshjulet på gården og alle de andre løpende oppgavene der.

Etter at våronna var over og året atter snurret inn i juni og juli var det tid for røting av de tørkede neslene. Det finnes en rekke forskjellige metoder for dette, men felles for alle er at en igangsetter en kontrollert forråtnelsesprosess. I Trøndelag la man kjervene i en myrkant med god bakterieflora i vannet. Disse bakteriene gikk løs på linimentet, den «grønne huden eller limet» i stengelen, som ligger rundt fibrene. Men man kunne også duggrøte neslen ved å la den ligge på bakken over en viss tid hvor den ble vendt daglig. Det går også an å snørøute plantene, men da bør det være kaldt og tørt så ikke fiberen råtner. Noen høster brenneslen sent på høsten eller når vårsola har tørket den. Da er den røytet på rot.

"Fåkjønnbakken" og "Fåkjønn" er en stillestående vanndam i utkanten av en myr og "Linåa", "Linkjønna" og "Linkjønnmyra" er steder der en røtet lin. "Bleikvollen" eller "Bleikingsvollen" var steder man hengte ut tekstiler for sol bleking.

Brenneslen må ha fått bedre stell enn en nybadet baby, for etter røtingen ble den tørket til etter våronna neste år! Da ble kjervene tatt i eldhuset og lagt på baksteplate eller i en kjone, en toetasjes brødovn. Det var om å gjøre at kjervene ikke tok fyr, så de måtte snus og vendes.

Så ble det tøffere tak, for nå skulle kjervene bankes med klubb og deretter bråke. Kort forklart legges de knusktørre stilkene over en treramme og bankes med en trearm så veden løsner i biter. Vedkappet, bitene som løsnet, ble brukt som strø for dyra. Dette var tungt mannfolkarbeid.

Bidet viser en bråk tilhørende Universitetsmuseet i Bergen og har følgende beskrivelse:

«X 13854 Redskap av tre, (linbråk?), angivelig til å knuse lin og brennenesler med. Består av en 64 cm lang stokk med rektangulært snitt, hvis midtparti er gjennombrutt med to langs løpende splisser; oversiden er utskåret med hakk eller tenner. Et langt gaffelformet skaft med to tinner som på undersiden er forsynt med tenner, er anbragt slik at tinnene passer i splissene; spissen på tinnene er ved hjelp av en treplugg hengslet på hovedstokken slik at skaftet kan beveges opp og ned. Skaftets annen ende rekker litt utenfor stokken.»

Deretter skulle fibrene skakes eller klamres. Et skaketre så ut som en slags sabel av tra der linet ble slått fritt for vedbiter over en skakestol. En klammer var en mindre versjon av bråka. Den så ut som en ulvekjeft som tygget over fibrene mens du dro i dem slik at enda mer treverk falt av. Lin klammeren hadde jernbeslag i kjeften, mens nesle klammeren hadde tenner av tre. Klamring var kvinnfolkarbeid som skulle gjøres en solskinnsdag på våren mens det var varmt i lufta, gjerne med litt vind slik at støvet blåste bort.

«Når kvinnfolkene møttes til klammer dugnader gikk kjerring kjeften i takt med klammer kjeften og det var like mye en sladderøkt som en arbeidsøkt! Da skulle mannfolkene vekk, - så langt bort at de ikke kunne se en hvit hest på gården. Dette var for at ikke de ikke skulle høre alt det stygge kjerring pratet.»

Huttetu! Dugnadene hadde en stor sosial rolle som nyhetsoppdatering i samfunnet. Inn på gården kom kvinner fra området medbrakt unger, latter og sladder. Dugnadene gikk på omgang på gårdene, og dagens vertinne holdt maten for store og små. Nyhetsoppdateringen kunne tydeligvis gå hardt for seg når en ser hvilke fargerike ord og uttrykk det norske språket sitter igjen med i dag forbundet med dette dugnadsarbeidet. Hva gjør en ikke for å få en fin tråd!

Når fibrene var skaket eller klamret, var det tid for hekling, en kjempestor børste som gir assosiasjoner til middelalderens torturredskap. Da snurret kvinnene fiberen rundt fingeren og dro den gjennom hekla. Dette ble gjort i flere omganger, med stadig finere hekle med tynnere og tettere tinner. Til sist sto man igjen med en smal bunt med lange fibre.

Både bråke, klammer og heklearbeid ble gjort utendørs fordi det støvet veldig. Været skulle være stabilt uten regn, - helst midt i månefasen. Med fuktig vær ble fibrene slitt og ødelagt. De mindre bitene, avkappet eller stryet, som falt på bakken, ble feid opp, kardet og spunnet til grovere tråd eller blandet med annen fiber og ull. Stryet ble også brukt som stopping i hesteseletøy og møbler.

Ivar Aasen forklarer «Dat vard tupp i stry» som «Det ble ikke noget av det». Å lure noen opp i stry, betyr å narre noen grundig. (Norsk Ordsprog fra 1856)

Presten H. Strøm skrev i 1762 om innbyggerne i nabo fogderiet Nord-Fiord som lagde grove lærreder av nesle de solgte i Sunnmøre [1]. Men vi må anta at brennesletekstil stort sett ble produsert for privat bruk. Da som nå var en nødt til å spare eller legge til side for å få endene til å strekke til.

Et alternativ til sparekonto, ran eller banklån kunne derfor være å lage seg en – DOKKE!

Med fiber fra to kjerver lagde man dokke, og dokkene ble satt sammen til en krone (krans) hengt på veggen. En slik krone var datidens statussymbol. Man kunne spare spinnefiberen eller bytte den i mat, varer eller penger. Den var både Tesla og bitcoin.

[1] Hjalmar Falck og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og danske sprog, Bjørn Ringstrøms antikvariat 1991, side 374 [2] https://www.synonymordboka.no/no/?q=klammeri [1] Weisæth Gunnar. Brennesle som nyttevekst. Våre Nyttevekster 1992; nr. 2: 35–47